Mobbing

Gråt
Usikkerhet Ovenpå
Mange Ensom Offer Erte
Terge
Selvmord Depresjon Angst
Latter Glede
Svakhet Alene Skyldfølelse

Hjelp Venner





Mobbing er et tema som "intresserer" meg, et tema jeg har mange tanker rundt. Mye av grunnen til det er vel fordi jeg selv ble mobbet gjennom store deler av barneskolen, og også litt på ungdomsskolen. Er idag nesten 27år, men er enda ikke "kommet meg" etter mange lange og tunge år med mobbing.Det gjør jeg noka aldri heller, sånt setter spor, dype spor.
Vis noen ler av meg på en litt "hånlig" måte kommer usikkerheten fre.
Vis noen ser litt for lenge på meg, kommer tanken om at de står å studerer hvor feit jeg er.
Kviskrer noen i mitt nærver, er jeg helt sikker på at det er om meg.
På fester, i kaffepauser, eller i andre midre eller større forsamlinger blir jeg ofte stille og tilbaketrukken, er så utrolig redd for å si eller gjøre noe dumt. Vil ikke bli mobbet igjen.
Har kommet meg langt på vei, å er med årene blitt tøffere og mere selvsikker, men den usikre Therese er aldri langt unna...
Gjør så vondt å ikke tørre å være den jeg faktisk er, lei av å skjule den faktiske meg.
Ikke det at jeg på noen som helst måte er falsk, er bare det at jeg har så utrolig mye mer å gi, men tørr ikke.
Usikkerheten min trer fram i ulike omstendigheter. Husker så godt når det var tid for å søke på lærlingeplass etter endt videregående. Alle snakket om Bristol, Continental, Plaza, Statholdergaarden, alle de fine, flotte restaurantene og hotellene. Jeg ville så inderlig søke på de plassene jeg å, ønsket var så sterkt. Men turte ikke.... Ingen ville vel være så dum at de ansatte meg?!? Dessuten er jeg jo ikke flink!! Kommer bare til å drite meg ut jo! Det var tankene mine... Usikkerheten!
Ikke det at jeg skal klage på læreplassen min, men jeg kunne prestert så mye bedre en annen plass,hadde ikke vært for usikkerheten min som gjorde at jeg ikke turte. For jeg kan, det er det ingen tvil om, endte jo opp på Plaza til slutt! Å var sååå nær en souschef stilling, men valgte faktisk å si, Nei Takk! Hvor tøff er jeg vel ikke blitt??:)

At jeg er overvektig er ikke akurat noen hemlighet, dette er noe jeg har slitt med i mange år. Det hele startet med å spise i skjul, alle syntes jo jeg var feit allikavel, så hvilken rolle spilte det??
Årene gikk, og vekten økte. Var langt over 100kg førjeg innså at jeg bare skadet meg selv. Det var da en ny tøff kamp skulle begynne, å bli kvitt kiloene. Årene har gått, tårene, slitet, kurene, løpeturene og sprekkene har vært mange. Det er faen så mye vanskeligere å bli kvitt kiloene enn å få dem på! I mange år har jeg opplevd at kur etter kur, treningsprogram etter treningsprogram, diett etter diett ikke har virket. Har utrolig tungt for å gå ned i vekt. Men har endelig passert 30kg ned, og er kommet et stykke under 100kg. LYKKE!
Det er fortsatt en lang vei å gå. Synes de som mobbet meg for vekten min, de som fikk meg til å trøstespise, kunne gått denne veien sammens med meg. Det hadde de fortjent!

Jeg var nok et lett offer på en liten skole med bare noen og tyve elever på hele skolen. For jeg vendte bare det andre kinnet til. Tok imot og tok aldri igjen (bortsett fra en gang, som jeg kommer tilbake til), var alltid like blid igjen dagen etter. Men hver kveld i iallefall 4år gråt jeg meg i søvn. Om morgenen våknet jeg med angst for hva skoledagen ville bringe.
Skjulte det lenge for mamma, ville ikke skuffe henne. Ville ikke gjøre henne trist.
Det var helt til den dagen de hadde gått tom for ting å mobbe meg for. Da de begynte å mobbe meg for mamman min. Kalte henne hore og andre stygge ting. Begeret var fullt, det rant over i strie strømmer. Jeg løp fra skolen og gjemte meg i skogen. Jeg gråt, gråt, gråt og gråt. Det var da alt kom for en dag, dagen da mamma, mormor og morfar fikk vite det. Den værste og beste dagen i mitt liv. Endelig var det noen som tok tak i problemet, noe som ville hjelpe meg! Det var nå jeg lurte på hvorfor i alle verdens dager jeg ikke hadde sagt noe til mamma før. Skole og lærere ble kontaktet, å de var bare såå overrasket! Hva?? Blir Therese mobbet?? Nei det kan vi ikke skjønne!!
Hva?? Er dere virkelig så blinde?? Skoleplassen var ikke så stor, omtrent ingenting av mobbingen var en gang forsøkt skjult. LØGN!! Etter en tid med bare fjas og motarbeiding fra skolens side, ønsket jeg og mamma at jeg skulle få skifte skole. Men da ble mamma fortalt av rektor, at det gikk nok ikke ann. Har i senere tid funnet ut at det bare var rein løgn. Takk skal du faen meg ha, du måtte pine meg gjennom 1 1/2 år til med et konstant hælvette?!?!
Hva skal man gjøre når til og med skolen og lærerne på en måte "deltar" i mobbingen ved å ikke gjøre noe, eller lyve for å redde skolens gode rykte??

En dag var det nok, jeg tok igjen! Det var en gutt som en liten gjeng mobbet litt i et par dager, og jeg ble med. Jeg var så hevnlysten, ville at noen andre enn meg skulle føle det jeg følte. Gjorde det litt stille, og ikke så voldsomt som de andre, men dog, jeg var med. Samvittiheten min skrek imot. Men faen, han hadde jo mobbet meg! Men da ble det baluba da!! Skal vite at skolen tok affære ja! Kommer aldri til å glemme min lærerinnes ord; "Og deg da Therese, av alle. Hadde virkelig ikke forventet detta av deg som selv har blitt mobbet. Det er nesten værre at du har gjort det enn de andre!"
HVA?? Nå er det på tide å ta affære?? Jeg har vært mobbet i mange år, en annen gutt blir mobbet i et par dager (ikke at det er noe bedre!) å da er det sor ståhei med en gang. Møter, samtaler.... ja, you name it. Hva med meg?? Hvorfor er det ingen som står opp for meg?? Ånei, er vel ikke så farlig med meg da... Måtte til og med dra hjem til gutten og be om unnskyldning. Såklart skulle jeg det, det skulle jo bare mangle, men hva med meg? Hvor var mine unnskyldninger??
Kan ikke si noe annet enn at jeg kun føler avsky for barneskolen min. Der var det ikke mye støtte og hjelp å få du!

Dette er altså min historie om mobbing, mine minner fra barneskolen (har jo såklart gode minner også). Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er i håp om at noen vil lese det, kansje til og med dele det! Jeg vil ha mobbing frem i lyset! jeg vil at senvirkningene av mobbing skal komme frem. Jeg vil at folk skal vite. Jeg vil at folk skal forstå. Er nok litt vel optimistisk og tro at et eneklt blogginnlegg ska ordne alt det, men en plass må en starte! Å det gjør jeg nå med å dele min historie med der.

En annen ting jeg vil få frem er at du er ikke alene! Selv om det ofte føles sånn når man er et mobbeoffer. Vi er mange i den situasjonen, du er ikke alene. Søk hjelp, si ifra! Ikke sitt inne med dine tanker og følelser, ikke skjul de, du gjør det bare værre til deg selv. Om en aldri får hjelp, om en aldri får luftet sine tanker og følelser kommer depresjonen... Jeg slet med tanker om et ønske om å ende livet mitt. Det eneste som gjorde at jeg greide å skubbe de tankene bort, var kjærligheten til familien min. Så søk hjelp før det går får langt. Ikke godta. Ikke vend det andre kinnet til. Ikke vær et offer, stå opp og kjemp for deg selv, ditt liv! Vet at det er fryktelig enkelt for meg å sitte her å si det nå. Men tro meg, det kommer lysere dager! Er idag så heldig at jeg har drømmejobben, en fantastisk samboer, en engel av en stedatter, et hus, et hjem! Det ER lys i enden av tunnelen, men du trenger en hjelpendehånd for å komme dit. Du greier det ikke alene!

Har egentlig veldig lyst til å si noe til dere som MOBBER også, men finner ikke ord. Det er så avskyelig, så stygt gjort.
Men vær så snill, neste gang dere mobber. Tenk på denne bloggen. Tenk på det livet dere er i ferd med å ødelegge. Å så, med hånda på hjerte, si at dere får sove godt i natt.


Ønsker å avslutte dette blogginnlegget med å takke en del av dere som har betydd utrolig mye for meg, som har hjulpet meg mer enn dere aner!! Å så må jeg virkelig beklage på forhånd vis det er noen som føler seg glemt!!

<3 Mamma
<3 Mormor og morfar
<3 Søstrene mine
<3 Kjersti
<3 Thea, Steffen, Anne og Svein, takk for at jeg fikk lov å være en del av dere!
<3 Erik
<3 Roger
<3 Marit
<3 Yvonne og Maria
<3 Kokketeam Plaza

Utrolig glad i dere!!

Nattaklem fra ei som fikk en hjelpende hånd og fant lyset <3