Foreldres egoisme..

Da synes jeg det er på tide med en tema-blogg igjen!
Det er mange ting som har vært med på å forme meg til den Therese som jeg er idag, både positive og negative ting. En av de negative, en av de som gjør at jeg idag brenner veldig sterkt for små barns "rettigheter", er at jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre skilte lag da jeg var 3 1/2 år, og lillesøsteren min var kun 6 mnd gammel. Min far (herretter kalt Ole, som ikke er hans virkelige navn) hadde da hatt en ny kvinne i snart et år... En kveld pakket han plutselig baggen sin, kjeftet masse på mamma, slengte en pute i trynet på meg og dro sin veg. Det var mitt siste minne om oss som "familie". Siden den gang har det var mange tunge kamper.
I senere år har jeg skjønnt at dama vi var og besøkte da mamma lå på sykehuset etter at Isabell kom til verden, var faktisk ny dama hans. Det gjør meg rasende forbanna idag! At han kunne utsette meg for det, dra meg inn i dritten hans. Greit nok, jeg skjønnte ingenting der og da, men hva om jeg hadde gjort det?? Å uansett så tar du IKKE med deg datteren din på besøk til elskeren din mens kona di ligger på sykehuset med deres nyfødte barn. Da er du idiot da, å det ordet beskriver nok Ole ganske så godt!
Etter hvert så kom en samværsavtale på plass, og annenhver helg var det å pakke baggen sin å reise på pappahelg til Ålesund der han og nydama (heretter kalt Kari). Hun var fra sunnmøre, og de valgte da å bosette seg der. Etter en stund der, valgte de å flytte til Sverige!!!
FY FAEN!!! Snakker vi egoisme???? Med to små barn i Molde, så flytter man ikke bare til Sverige!! Du flytter knapt nok i nabohuset jo.... Men vi greide jo å holde en sporadisk kontakt i ferier. Etterhvert fikk Ole og Kari to tvillingjenter, og følte med en gang at jeg og lillesøstern ikke var så viktige lengre. Neida, det var ikke bare den vanlige søskensjalusien... Vi ble virkelig nedprioritert. Når de endelig tok til vettet å flyttet tilbake til Norge og Ålesund, ble jeg og Isabell kjempeglade for nå skulle alt bli så bra! Men så feil kan en ta! Ting ble utrolig nok mye verre, vi hadde mindre kontakt enn noen sinne. Han hadde aldri tida, eller råd til å ha oss. Det var for dyrt sa han! Kommer ikke til å glemme siste gangen vi var på besøk hos han. Jeg hadde så mye sinne inni meg ovenfor han, men bestemte meg allikavel for å gi han en siste sjanse. Så mamma ringte å spurte om vi kunne få komme, og etter å ha kranglet med han i 3uker fikk vi komme. Helga var endelig her, å det var med skrekkblandet fryd vi gikk av ferga! Men som vanlig ble alt en gedigen nedtur... Ole jobbet hele helga, å vi så ham knapt. Alt føltes bare rart, og jeg var veldig utilpass. Følte meg ikke velkommen i min fars hjem. Det var litt sånn som at jeg skulle ha vært på besøk hos en fjern gammel tante...
Jeg var 9år siste gangen jeg fikk jul eller bursdagsgave fra han! Det året jeg fyllte 12år ringte han meg faktisk på dagen min. Men da snakket han til meg som om jeg var 4, husket jeg tenkte at den telefonen kunne han bare ha spart seg...

Dette var en kort oppsummering om hva jeg har opplevd i barndommen med tanke på det å være skilsmissebarn! Kunne skrevet side opp og side ned om alt jeg har måttet gå igjennom på grunn av Ole. Men det var ikke det som var temaet idag, ville bare gi en liten innføring i hva jeg har vært igjennom. Sånn at det kansje blir enklere å forstå hvorfor jeg har så sterke og klare meninger på temaet jeg nå tar opp. Jeg ønsker også å påpeke før jeg begynner å skrive at dette er meget personlige meninger, og det er ingenting som er rettet til utvalgte personer. Det er rett og slett det at dette er et tema jeg brenner for, å mine meninger er på det generelle! Så var det sagt iallefall :)

Et lite barn har aldri bedt om å bli satt til verden, det har faktisk ikke noe det skulle sagt i det hele tatt. Helt uskyldig. Men uten stemmerett.
Blir så forbanna når folk slurver med prevensjonen, fordi at det er jo ikke så farlig. Jo, det er det!!! Det er ikke bare bare å sette et barn til verden! Det krever mye av deg og partneren. Å det værste jeg vet er de som er gravide omtrent før forholdet har startet! Ikke det at jeg har noen rett til å dømme folk, men synes det er egoistisk. Hva vet du om at denne personen er den "rette"? Neida, en kan aldri være sikker på det... Men en kan da være litt sikrere enn 1mnd vel?? Et barn fortjener å ha to foreldre som fungerer sammen og aller helst bor sammen. En graviditet er en stor påkjenning for et forhold, å derfor er det enda viktigere at man har et sterkt og solid forhold før en graviditet. Har sett så mange eksempler på dette, og de fleste har gått til hælvette før barnet har kommet til verden, resten ganske snart i etterkant. Synes ikke det er rettferdig mot et barn. Å ved et brudd er det ofte turbulendt, mye diskusjoner. Det er ikke den starten på livet et barn fortjener.
Jeg er ingen abortforkjemper, og er i en del tilfeller veldig sterkt imot faktisk. Men i andre tilfeller er jeg veldig FOR! Jeg og samboern min hadde en diskusjon angående temaet for litt siden. Å da jeg sa at vis jeg hadde blitt gravid veldig tidlig i et forhold, så hadde jeg nok meget sannsynlig tatt en abort. Fordi jeg menere at vis ikke hadde jeg satt et barn til verden av egoistiske grunner, uten tanke for barnets fremtid. Da spurte han meg om jeg var for et sorteringssamfunn? NEI! Det er jeg så absolutt ikke, men ser ikke på det som sortering før enn at en fjerner et barn fordi det f.eks. har downs. Da snakker vi sorteringssamfunn. Jeg ville fjernet det fordi jeg mener at et barn fortjener å bli født til denne verden med to foreldre som elsker hverandre og barnet, to foreldre som kan gi barnet en harmonisk start på livet. Ikke fordi de er egoistiske å synes det høres koslig ut å få en liten baby. Jeg ville stilt meg spørsmålet om hva som var best for barnet, ikke meg!

Så kommer avviklingen av samvær... Hva når den ene foreldreparten velger å bosette seg langt unna? Og kansje også tar med seg barnet? Nok en form for voksen egoisme! Jeg skjønner virkelig ikke hva folk tenker med! Hallo?!?!?!?! Hvor er tanken for barnets beste? Har alltid trodd at når en fikk barn, så kom barnets behov alltid først, men sånn er det dessverre ikke for alle. Blir så sinna når jeg hører om barn som må reise 40,50,60,70,70 mil for å få samvær med mor eller far. Hva tenker dere på? For det første er det jo ikke bra å fjerne barnet fra røttene sine, men ok vis begge foreldre er enige og det er til det beste så ja. Men når en av foreldrene bestemmer seg for at de skal flytte for det har jeg nemlig lyst til, da er det helt latterlig!! Hvor er tanken for at barnet skal ha samvær med begge foreldrene sine?? Feriepappaer eller mammaer er IKKE bra for barnet. Det trenger stabilt samvær gjennom hele året. Et barn trenger begge foreldrene sine! Er det så vanskelig å forstå for enekelte?!?! For meg er det helt opplagt...
Jeg er veldig imot helgesamvær med mor eller far, jeg er av den oppfatning av at det bare er stress og mas. Det var iallefall sånn jeg opplevde det den gangen jeg var igjennom det. Husket at jeg ønsket at jeg heller kunne være lengre perioder med hver av foreldrene mine. Sånn at jeg slapp at alt ble så stress.
Jeg har mere tro på lengre samvær ho vær av partene, på den måten for barnet trygghet og stabilitet hos begge foreldrene, uten at det er et evig stress over hva man MÅÅÅ rekke på den korte tiden. Å da kan man pakke ut av bagger, leve "normalt". For det værste er når barn må "leve" i en koffert. Det første jeg gjør vær gang Elin kommer, er å pakke ut av baggen hennes. Hun skal på ingen måte føle at hun er på besøk hos pappa, hun skal være hjemme her å. For oss er det veldig viktig at Elin har et eget rom, eget klesskap, egen hylle på badet, egne ting. For hun skal på ingen måte føle seg som en kasteball mellom to hjem, hun skal føle seg trygg og hjemme på begge steder.

En annen ting som er veldig viktig er å høre på barnet! Barn begynner tidlig å ytre sine meninger, og er klare på hvor de vil være. De sier nok ikke rett ut at; Jeg vil bo hos mamma/pappa! Men vis man lærer seg til å lyttet til barna sine, kan en hente mye "informasjon" ut av dem. Da kan man idlig få en pekepinn på hva de ønsker. Så er det dette med å legge føringer for barnet, det er stygt gjort. For alle skilsmissebarn sliter med den evige konflikten med at de må velge mellom mamma og pappa. De sliter konstant med dårlig samvittighet ovenfor den ene eller andre parten. Det er så viktig at foreldre er så nøytrale som mulig når de snakker med barna, og ikke legger føringer. Det er det dessverre mange som gjør..

Føler at dette ble et veldig rotete og uoversiktelig blogg innlegg, men da jeg begynnte å skrive kom det så mye tanker og meninger at jeg greide ikke helt å sortere de. Greide ikke å finne en start og en slutt... Rett og slett kaos! Vurderte å bare slette hele innlegget, men så fant jeg ut at, nei! La det være rotete! For det er akurat sånn hverdagen til et skilsmisse barn er, rotete og uoversiktelig!
Så hør meg! Få tidlig en samværsavtale på plass, la barnet få tid hos begge. La barnet bli hørt, og ikke legg føringer! Det vil iallefall gjøre hverdagen til barnet litt mindre rotete.

Jeg ble fortalt en dag at det ble en livsstil dette,
tro meg! Nei, det blir det ikke!

La barna kommme først <3 Ønsker å presisere at dette er mine helt personlige tanker, og er KUN basert på mine personlige erfaringer!! Signert Therese