Her er fine magen idag (uke 33) :)
Jeg tenkte jeg skulle dele litt av tankene mine rundt graviditeten, det å være gravid ! For hele veien møter du meninger, fordommer og mennesker som tror de vet ALT! Men det veldig mange glemmer er at vi som mennesker er veldig forskjellige, vær enkelt graviditet er forskjellig og vi takler ting på forskjellige måter. Men til tider har jeg følt at det ikke er greit å ikke "følge boka" eller å ikke ta imot alle velmenende råd.
Jeg hadde også mine "idylliske" tanker rundt det å en dag bli gravid og hvordan graviditeten ville bli! Men allerede den dagen vi fant ut at jeg var gravid skjønte jeg at dette kom nok ikke til å bli som jeg hadde sett det for meg. For de som ikke har lest tidligere innlegg så kan jeg begynne med å fortelle at dette ikke var en helt planlagt graviditet. Vi hadde så klart snakket om barn og at vi ønsket oss det, men vi ville at Elin skulle være ferdig med sin siste operasjon og kommet seg til hektene igjen før den tid. For vi ønsket at rundt den tiden skulle ingenting dreie seg om annet enn henne. Nå ble det istedet "full kræsj" så når Elin skal inn på Riksen har vi en nyfødt baby å ta hensyn til også, ikke bare lillesnupp. Men abort var aldri et tema en gang, det var ikke nevnt en gang for vi ønsket oss jo et barn i fremtiden, et søsken til Elinhøna! Så da var det bare å tilbakestille alle planer, å legge nye og ikke minst kommet over sjokket over at vi var gravid. Jeg brukte nok lengre tid på det enn Erik, han begynte umiddelbart å glede seg å se fremover mot det som skulle skje. Jeg derimot trenge litt flere dager, kanskje fordi omveltningen for meg blir en del større enn for Erik. Bare ta noe så enkelt som jobben min (som jeg ELSKER), men som jeg innser ikke helt lar seg kombinere med et barn på heltid! Jeg har jo lenge vært innstilt på at jobb-bytte måtte til vis vi skulle ha barn, men da skulle det være på plass før barnet! Jeg må ut i permisjon, og legge om hele livet mitt på en måte. Men når jeg hadde fått sortert alle tankene og sett løsningene istedet for problemene kom gleden! LYKKE! Jeg var gravid, vi skulle ha en liten baby, jeg og mannen jeg elsker over alt på jord! Tiden frem mot de berømte 12ukene gikk noe tregt, hadde jo så lyst til å fortelle hele verden om vår glede over det som ventet oss! Men så var 12uker gått, og da vi var 14uker på vei fortalte vi omverdenen om nyheten. Gratulasjonene og lykkeønskningene stod i kø. Men deretter har tiden bare rast fra oss, jeg lurer på hvor svangerskapet egentlig har blitt av?? Dette skal jo være det største i livet ditt, du hører støtt og stadig oppfordringene om å nyte hvert sekund. Men hva skal jeg nyte?? Hadde en illusjon om at alt skulle bli SÅ annerledes da jeg ble gravid, men sorry folkens, jeg er fortsatt bare Therese med en voksende mage! Jeg føler meg ikke annerledes, joda, jeg er stolt og lykkelig, men den der gravide-lykke-sus-og-dus følelesen har jeg ikke! Tankene om jeg er normal eller ikke har mer enn èn gang dukket opp, for man hører jo alt det andre forteller om. Men som jeg tenker da, vi er forskjellige og jeg er nok normal for Therese å være. For jeg gleder meg vilt til å bli mamma, jeg var i en 3-dagers lykkerus da vi kjøpte vogna vi ønsket oss så inderlig, jeg gråter på ultralyd når jeg får se lille bøllefrøet vårt. Jeg elsker å kjenne de fantastiske sparkene i magen min så høyt at jeg ofte fremprovoserer dem! Jeg er redd for å ikke takle det som kommer, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli en best mulig mamma. Men samtidig er jeg bare Therese, ikke den gravide-Therese, men den jenta jeg alltid har vært. Jordnær, og kanskje det er akkurat derfor jeg ikke er så opp i skyene og KUN tenker baby, babyting, trilleturer, fødsel, amming og alt det som hører med en graviditet og en baby! Så klart har jeg tenkt på alle disse tingene, men ikke hele tiden. Jeg tenker å på at jeg er meg! Tror nok dette også er en veldig sunn graviditet, for meg og for den lille og for alle rundt meg. Okei, så er jeg ikke som "alle andre", men kanskje er jeg mer lik alle andre enn jeg tror? Bare at folk ikke tørr å være ærlige, fordi man møter så mange fordommer og meninger om hvordan man skal og ikke skal være! Det er nok derfor jeg skriver dette innlegget også, for da kanksje flere enn meg (ikke det at jeg sier at ingen tørr det andre enn meg,men sånn på det generelle føler jeg det litt sånn). Det er så viktig å være seg selv, ikke strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen som ikke eksisterer. Tenk så mye stress vi påfører den lille i magen ved å stresse rundt etter den perfeksjonen!
Jeg ble så glad for litt siden da jeg var på gravid/baby-treff, og kom i snakk med en nybakt mamma, og hun kunne fortelle at hun flere ganger hadde opplevd det samme som meg; Glemt at hun var gravid et lite øyeblikk!! Amen! tenkte jeg, det er ikke bare meg:)
En annen ting som er utrolig viktig for meg, er at Erik er involvert, 100%! I alle fall så mye som mulig, og det tror jeg er veldig viktig for han også. Han har vært med på alle legetimer, jordmorbesøk og ultralyder, jeg (tror) jeg er veldig flink til å fortelle ham hva som skjer med meg, hvor og hvordan jeg føler det lille barnet hans. Og når vi kjenner reaksjonen til Minien når Erik stryker en hånd over magen min, kjenner vi om regel beviset på at noe riktig har vi gjort og at h*n vet hvem som er pappaen! Da tar det som regel ikke mange sekundene før det er fullt liv der inne, og det er kun når Erik stryker hånden over magen:) Tiden fra jeg kjente første livstegnene (uke16) til Erik endelig fikk kjenne spark (uke25ca) føltes uendelig lange. Men med god kommunikasjon, og ved at jeg hele tiden snakket og viste hvor jeg kjente spark fikk han også føle seg delaktig. Hører så mange gravide kvinner som er så i "jeg-modus" at det nesten virker som de har greid dette på egenhånd, og at det bare omhandler dem. Joda, kvinnen har en fordel i svangerskapet med at det lille mennesket bor inni oss, men det er derfor enda viktigere at vi inkluderer mennene våre. Det vil gi alle sammen en så mye bedre start på det nye livet som kommer, og pappaen vil være mye mer knyttet til både mor og barn før fødselen:) Vi møtte jo på et par utfordringer med dette, da jeg jobber på sjøen og derfor var borte lange perioder. Men det løste vi med hyppige telefonsamtaler, MMS av den voksende magen, så tror Erik var godt involvert selv om jeg var langt borte:)
Da har dere fått et lite innblikk i hvordan jeg så langt har opplevd min graviditet, og hva noen av mine tanker rundt det hele er. Merker jo såklart at nå som tiden nærmer seg er tankene oftere og oftere på den lille babyen, og fokuset blir bare større og større på det som skal skje! Så jeg er ikke helt distansert og følelsesløs;) Er ofte innom rommet hvor vogna står, og gleder meg så inderlig til første trilleturen! Gleder meg til å vise hele verden lille beviset på min og Eriks kjærlighet til hverandre<3 Gleder meg til første gang Elin får hilse på lillebror eller lillesøster, for hun kommer til å bli verdens beste storesøster!
Men nå hopper noen på blæra mi, så vi snakkes:)
Mange klemmer fra "bare-Therese" idag:)
onsdag 11. juli 2012
Gravid og tanker rundt dette!
Ja, ukene flyr og tiden nærmer seg i en enorm fart! Nå er det virkelig på tide å begynne å se over hva vi har, hva vi fortsatt trenger, og litt praktiske ting rundt det hele.
Hva om Erik er på jobb når ting setter igang, skal jeg kjøre på Glamox selv? Hvem skal eventuelt kjøre meg? Nå er jeg heldig som har mamma`n min boende i umiddelbar nærhet, så det er jo ikke noe problem sånn sett. Men er jo greit å ha ting litt avklart og som den kontrollfreaken jeg er så må jo jeg ha alt på plass;P Det er bare 7uker igjen til termin, og er jeg lik min kjære mor så er det veldig sannsynlig at vi om 5uker har en nyfødt liten tass i huset!
Som jeg har nevnt tidligere har jeg jo hatt et drømmesvangerskap, uten noen nevneverdige plager, har både vært i full jobb og gjort en del oppussingsarbeid her hjemme etter jeg måtte ut i det jeg kaller tvangspermisjon! Men på søndags kveld ble jeg helt utslått, vurderte å ringe føden men bestemte meg for å se det ann til mandag. Sto opp mandags morran og følte meg bedre, kjente fortsatt litt av nedpresset jeg hadde kvelden før, men på langt nær så ille. Men utover dagen tok det seg opp igjen. Til slutt var det så ille at jeg var redd for å gå på do å tisse i frykt for at lille babyen skulle komme ut!! Hadde også noen merkelige magesmerte, men kjentes ikke ut som verken kynnere eller rier sånn som jeg har blitt forklart at de "skal" være. Jeg hadde også to episoder der jeg måtte skifte undertøy da det var gjennomvått. Så ved elleve tiden på kvelden, etter en liten prat med mamma ringte jeg føden. De var veldig hyggelige, og jeg fikk komme inn til en sjekk med en gang:) Heldigvis var alt bra med den lille:) Så nå får jeg ta det litt mer med ro, så jeg ikke setter igang en fødsel så lenge før tida! Det voldsomme nedpresset har ikke gitt seg, så her går jeg rundt som en gås (ubehagelig å gå), og ligger for det meste på sofaen i den store jakten på en behagelig sitte/ligge stilling. Natta er lang og inneholder lite søvn og masse makking! Så håper det gir seg snart, og at det ikke blir sånn frem til termin. For jeg er ikke den som er noe særlig god på å holde meg i ro å ikke gjøre noe, og skal jeg gå sånn i 7.uker kommer jeg til å bli utrolig rastløs og grinete!! Å det er jo ikke noe hyggelig verken for de rundt meg eller meg selv... Og stakkars Erik har vel fått gjennomgått nok p.g.a. mine flotte humørsvingninger i hormonrus :( Jeg må virkelig si at han er tålmodig med meg, selv om det av og til renner over for han også! Men jeg har prøvd å gi han litt verktøy for at vi skal kunne hjelpe hverandre å unngå disse unødvendige disputtene, men han er ikke så veldig flink til å bruke de, så litt "selvforskyldt" er det også! Dette ble da voldsomt sytete, men da ser dere kanskje hvor fort jeg blir rastløs og litt grinete, det er jo bare onsdag enda :P
Her er fine magen idag (uke 33) :)
Jeg tenkte jeg skulle dele litt av tankene mine rundt graviditeten, det å være gravid ! For hele veien møter du meninger, fordommer og mennesker som tror de vet ALT! Men det veldig mange glemmer er at vi som mennesker er veldig forskjellige, vær enkelt graviditet er forskjellig og vi takler ting på forskjellige måter. Men til tider har jeg følt at det ikke er greit å ikke "følge boka" eller å ikke ta imot alle velmenende råd.
Jeg hadde også mine "idylliske" tanker rundt det å en dag bli gravid og hvordan graviditeten ville bli! Men allerede den dagen vi fant ut at jeg var gravid skjønte jeg at dette kom nok ikke til å bli som jeg hadde sett det for meg. For de som ikke har lest tidligere innlegg så kan jeg begynne med å fortelle at dette ikke var en helt planlagt graviditet. Vi hadde så klart snakket om barn og at vi ønsket oss det, men vi ville at Elin skulle være ferdig med sin siste operasjon og kommet seg til hektene igjen før den tid. For vi ønsket at rundt den tiden skulle ingenting dreie seg om annet enn henne. Nå ble det istedet "full kræsj" så når Elin skal inn på Riksen har vi en nyfødt baby å ta hensyn til også, ikke bare lillesnupp. Men abort var aldri et tema en gang, det var ikke nevnt en gang for vi ønsket oss jo et barn i fremtiden, et søsken til Elinhøna! Så da var det bare å tilbakestille alle planer, å legge nye og ikke minst kommet over sjokket over at vi var gravid. Jeg brukte nok lengre tid på det enn Erik, han begynte umiddelbart å glede seg å se fremover mot det som skulle skje. Jeg derimot trenge litt flere dager, kanskje fordi omveltningen for meg blir en del større enn for Erik. Bare ta noe så enkelt som jobben min (som jeg ELSKER), men som jeg innser ikke helt lar seg kombinere med et barn på heltid! Jeg har jo lenge vært innstilt på at jobb-bytte måtte til vis vi skulle ha barn, men da skulle det være på plass før barnet! Jeg må ut i permisjon, og legge om hele livet mitt på en måte. Men når jeg hadde fått sortert alle tankene og sett løsningene istedet for problemene kom gleden! LYKKE! Jeg var gravid, vi skulle ha en liten baby, jeg og mannen jeg elsker over alt på jord! Tiden frem mot de berømte 12ukene gikk noe tregt, hadde jo så lyst til å fortelle hele verden om vår glede over det som ventet oss! Men så var 12uker gått, og da vi var 14uker på vei fortalte vi omverdenen om nyheten. Gratulasjonene og lykkeønskningene stod i kø. Men deretter har tiden bare rast fra oss, jeg lurer på hvor svangerskapet egentlig har blitt av?? Dette skal jo være det største i livet ditt, du hører støtt og stadig oppfordringene om å nyte hvert sekund. Men hva skal jeg nyte?? Hadde en illusjon om at alt skulle bli SÅ annerledes da jeg ble gravid, men sorry folkens, jeg er fortsatt bare Therese med en voksende mage! Jeg føler meg ikke annerledes, joda, jeg er stolt og lykkelig, men den der gravide-lykke-sus-og-dus følelesen har jeg ikke! Tankene om jeg er normal eller ikke har mer enn èn gang dukket opp, for man hører jo alt det andre forteller om. Men som jeg tenker da, vi er forskjellige og jeg er nok normal for Therese å være. For jeg gleder meg vilt til å bli mamma, jeg var i en 3-dagers lykkerus da vi kjøpte vogna vi ønsket oss så inderlig, jeg gråter på ultralyd når jeg får se lille bøllefrøet vårt. Jeg elsker å kjenne de fantastiske sparkene i magen min så høyt at jeg ofte fremprovoserer dem! Jeg er redd for å ikke takle det som kommer, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli en best mulig mamma. Men samtidig er jeg bare Therese, ikke den gravide-Therese, men den jenta jeg alltid har vært. Jordnær, og kanskje det er akkurat derfor jeg ikke er så opp i skyene og KUN tenker baby, babyting, trilleturer, fødsel, amming og alt det som hører med en graviditet og en baby! Så klart har jeg tenkt på alle disse tingene, men ikke hele tiden. Jeg tenker å på at jeg er meg! Tror nok dette også er en veldig sunn graviditet, for meg og for den lille og for alle rundt meg. Okei, så er jeg ikke som "alle andre", men kanskje er jeg mer lik alle andre enn jeg tror? Bare at folk ikke tørr å være ærlige, fordi man møter så mange fordommer og meninger om hvordan man skal og ikke skal være! Det er nok derfor jeg skriver dette innlegget også, for da kanksje flere enn meg (ikke det at jeg sier at ingen tørr det andre enn meg,men sånn på det generelle føler jeg det litt sånn). Det er så viktig å være seg selv, ikke strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen som ikke eksisterer. Tenk så mye stress vi påfører den lille i magen ved å stresse rundt etter den perfeksjonen!
Jeg ble så glad for litt siden da jeg var på gravid/baby-treff, og kom i snakk med en nybakt mamma, og hun kunne fortelle at hun flere ganger hadde opplevd det samme som meg; Glemt at hun var gravid et lite øyeblikk!! Amen! tenkte jeg, det er ikke bare meg:)
En annen ting som er utrolig viktig for meg, er at Erik er involvert, 100%! I alle fall så mye som mulig, og det tror jeg er veldig viktig for han også. Han har vært med på alle legetimer, jordmorbesøk og ultralyder, jeg (tror) jeg er veldig flink til å fortelle ham hva som skjer med meg, hvor og hvordan jeg føler det lille barnet hans. Og når vi kjenner reaksjonen til Minien når Erik stryker en hånd over magen min, kjenner vi om regel beviset på at noe riktig har vi gjort og at h*n vet hvem som er pappaen! Da tar det som regel ikke mange sekundene før det er fullt liv der inne, og det er kun når Erik stryker hånden over magen:) Tiden fra jeg kjente første livstegnene (uke16) til Erik endelig fikk kjenne spark (uke25ca) føltes uendelig lange. Men med god kommunikasjon, og ved at jeg hele tiden snakket og viste hvor jeg kjente spark fikk han også føle seg delaktig. Hører så mange gravide kvinner som er så i "jeg-modus" at det nesten virker som de har greid dette på egenhånd, og at det bare omhandler dem. Joda, kvinnen har en fordel i svangerskapet med at det lille mennesket bor inni oss, men det er derfor enda viktigere at vi inkluderer mennene våre. Det vil gi alle sammen en så mye bedre start på det nye livet som kommer, og pappaen vil være mye mer knyttet til både mor og barn før fødselen:) Vi møtte jo på et par utfordringer med dette, da jeg jobber på sjøen og derfor var borte lange perioder. Men det løste vi med hyppige telefonsamtaler, MMS av den voksende magen, så tror Erik var godt involvert selv om jeg var langt borte:)
Da har dere fått et lite innblikk i hvordan jeg så langt har opplevd min graviditet, og hva noen av mine tanker rundt det hele er. Merker jo såklart at nå som tiden nærmer seg er tankene oftere og oftere på den lille babyen, og fokuset blir bare større og større på det som skal skje! Så jeg er ikke helt distansert og følelsesløs;) Er ofte innom rommet hvor vogna står, og gleder meg så inderlig til første trilleturen! Gleder meg til å vise hele verden lille beviset på min og Eriks kjærlighet til hverandre<3 Gleder meg til første gang Elin får hilse på lillebror eller lillesøster, for hun kommer til å bli verdens beste storesøster!
Men nå hopper noen på blæra mi, så vi snakkes:)
Mange klemmer fra "bare-Therese" idag:)
Her er fine magen idag (uke 33) :)
Jeg tenkte jeg skulle dele litt av tankene mine rundt graviditeten, det å være gravid ! For hele veien møter du meninger, fordommer og mennesker som tror de vet ALT! Men det veldig mange glemmer er at vi som mennesker er veldig forskjellige, vær enkelt graviditet er forskjellig og vi takler ting på forskjellige måter. Men til tider har jeg følt at det ikke er greit å ikke "følge boka" eller å ikke ta imot alle velmenende råd.
Jeg hadde også mine "idylliske" tanker rundt det å en dag bli gravid og hvordan graviditeten ville bli! Men allerede den dagen vi fant ut at jeg var gravid skjønte jeg at dette kom nok ikke til å bli som jeg hadde sett det for meg. For de som ikke har lest tidligere innlegg så kan jeg begynne med å fortelle at dette ikke var en helt planlagt graviditet. Vi hadde så klart snakket om barn og at vi ønsket oss det, men vi ville at Elin skulle være ferdig med sin siste operasjon og kommet seg til hektene igjen før den tid. For vi ønsket at rundt den tiden skulle ingenting dreie seg om annet enn henne. Nå ble det istedet "full kræsj" så når Elin skal inn på Riksen har vi en nyfødt baby å ta hensyn til også, ikke bare lillesnupp. Men abort var aldri et tema en gang, det var ikke nevnt en gang for vi ønsket oss jo et barn i fremtiden, et søsken til Elinhøna! Så da var det bare å tilbakestille alle planer, å legge nye og ikke minst kommet over sjokket over at vi var gravid. Jeg brukte nok lengre tid på det enn Erik, han begynte umiddelbart å glede seg å se fremover mot det som skulle skje. Jeg derimot trenge litt flere dager, kanskje fordi omveltningen for meg blir en del større enn for Erik. Bare ta noe så enkelt som jobben min (som jeg ELSKER), men som jeg innser ikke helt lar seg kombinere med et barn på heltid! Jeg har jo lenge vært innstilt på at jobb-bytte måtte til vis vi skulle ha barn, men da skulle det være på plass før barnet! Jeg må ut i permisjon, og legge om hele livet mitt på en måte. Men når jeg hadde fått sortert alle tankene og sett løsningene istedet for problemene kom gleden! LYKKE! Jeg var gravid, vi skulle ha en liten baby, jeg og mannen jeg elsker over alt på jord! Tiden frem mot de berømte 12ukene gikk noe tregt, hadde jo så lyst til å fortelle hele verden om vår glede over det som ventet oss! Men så var 12uker gått, og da vi var 14uker på vei fortalte vi omverdenen om nyheten. Gratulasjonene og lykkeønskningene stod i kø. Men deretter har tiden bare rast fra oss, jeg lurer på hvor svangerskapet egentlig har blitt av?? Dette skal jo være det største i livet ditt, du hører støtt og stadig oppfordringene om å nyte hvert sekund. Men hva skal jeg nyte?? Hadde en illusjon om at alt skulle bli SÅ annerledes da jeg ble gravid, men sorry folkens, jeg er fortsatt bare Therese med en voksende mage! Jeg føler meg ikke annerledes, joda, jeg er stolt og lykkelig, men den der gravide-lykke-sus-og-dus følelesen har jeg ikke! Tankene om jeg er normal eller ikke har mer enn èn gang dukket opp, for man hører jo alt det andre forteller om. Men som jeg tenker da, vi er forskjellige og jeg er nok normal for Therese å være. For jeg gleder meg vilt til å bli mamma, jeg var i en 3-dagers lykkerus da vi kjøpte vogna vi ønsket oss så inderlig, jeg gråter på ultralyd når jeg får se lille bøllefrøet vårt. Jeg elsker å kjenne de fantastiske sparkene i magen min så høyt at jeg ofte fremprovoserer dem! Jeg er redd for å ikke takle det som kommer, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli en best mulig mamma. Men samtidig er jeg bare Therese, ikke den gravide-Therese, men den jenta jeg alltid har vært. Jordnær, og kanskje det er akkurat derfor jeg ikke er så opp i skyene og KUN tenker baby, babyting, trilleturer, fødsel, amming og alt det som hører med en graviditet og en baby! Så klart har jeg tenkt på alle disse tingene, men ikke hele tiden. Jeg tenker å på at jeg er meg! Tror nok dette også er en veldig sunn graviditet, for meg og for den lille og for alle rundt meg. Okei, så er jeg ikke som "alle andre", men kanskje er jeg mer lik alle andre enn jeg tror? Bare at folk ikke tørr å være ærlige, fordi man møter så mange fordommer og meninger om hvordan man skal og ikke skal være! Det er nok derfor jeg skriver dette innlegget også, for da kanksje flere enn meg (ikke det at jeg sier at ingen tørr det andre enn meg,men sånn på det generelle føler jeg det litt sånn). Det er så viktig å være seg selv, ikke strebe etter den uoppnåelige perfeksjonen som ikke eksisterer. Tenk så mye stress vi påfører den lille i magen ved å stresse rundt etter den perfeksjonen!
Jeg ble så glad for litt siden da jeg var på gravid/baby-treff, og kom i snakk med en nybakt mamma, og hun kunne fortelle at hun flere ganger hadde opplevd det samme som meg; Glemt at hun var gravid et lite øyeblikk!! Amen! tenkte jeg, det er ikke bare meg:)
En annen ting som er utrolig viktig for meg, er at Erik er involvert, 100%! I alle fall så mye som mulig, og det tror jeg er veldig viktig for han også. Han har vært med på alle legetimer, jordmorbesøk og ultralyder, jeg (tror) jeg er veldig flink til å fortelle ham hva som skjer med meg, hvor og hvordan jeg føler det lille barnet hans. Og når vi kjenner reaksjonen til Minien når Erik stryker en hånd over magen min, kjenner vi om regel beviset på at noe riktig har vi gjort og at h*n vet hvem som er pappaen! Da tar det som regel ikke mange sekundene før det er fullt liv der inne, og det er kun når Erik stryker hånden over magen:) Tiden fra jeg kjente første livstegnene (uke16) til Erik endelig fikk kjenne spark (uke25ca) føltes uendelig lange. Men med god kommunikasjon, og ved at jeg hele tiden snakket og viste hvor jeg kjente spark fikk han også føle seg delaktig. Hører så mange gravide kvinner som er så i "jeg-modus" at det nesten virker som de har greid dette på egenhånd, og at det bare omhandler dem. Joda, kvinnen har en fordel i svangerskapet med at det lille mennesket bor inni oss, men det er derfor enda viktigere at vi inkluderer mennene våre. Det vil gi alle sammen en så mye bedre start på det nye livet som kommer, og pappaen vil være mye mer knyttet til både mor og barn før fødselen:) Vi møtte jo på et par utfordringer med dette, da jeg jobber på sjøen og derfor var borte lange perioder. Men det løste vi med hyppige telefonsamtaler, MMS av den voksende magen, så tror Erik var godt involvert selv om jeg var langt borte:)
Da har dere fått et lite innblikk i hvordan jeg så langt har opplevd min graviditet, og hva noen av mine tanker rundt det hele er. Merker jo såklart at nå som tiden nærmer seg er tankene oftere og oftere på den lille babyen, og fokuset blir bare større og større på det som skal skje! Så jeg er ikke helt distansert og følelsesløs;) Er ofte innom rommet hvor vogna står, og gleder meg så inderlig til første trilleturen! Gleder meg til å vise hele verden lille beviset på min og Eriks kjærlighet til hverandre<3 Gleder meg til første gang Elin får hilse på lillebror eller lillesøster, for hun kommer til å bli verdens beste storesøster!
Men nå hopper noen på blæra mi, så vi snakkes:)
Mange klemmer fra "bare-Therese" idag:)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar