Elin Andrea, min lillestore hjerteknuser

Da er dagen straks her, om det ikke skal bli flere humper i veien i løpet av natten. Elin skal igjennom sin 3 og siste operasjon ( med mindre noe uforutsett skjer i fremtiden), og nervene er mer enn i høyspenn. Joda, Rikshospitalet er dyktige og de har aldri mistet noen under denne operasjonen. MEN det er fortsatt en stor og veldig alvorlig operasjon, så man har jo ingen garantier! Hum skulle jo egentlig legges inn onsdag,, og ble forsåvidt innlagt, og opereres torsdag. Men grunnet at det var fullt på intensiven kunne de ikke operere henne da, så den ble utsatt til i morgen (mandag). Så da fikk hun permisjon fra sykehuset og ble med Erik hjem til Molde. Vi alle syntes det var veldig godt å få noen ekstra dager sammen, så selv om det var synd at ting ble utsatt valgte vi å fokusere på det positive, aldri så galt at det ikke er godt for noe! Noen ekstra dager sammen, og det ble heldigvis ikke utsatt i månedsvis :) Men nå er hun og Erik altså reist tilbake, og når jeg pratet med henne for noen minutter siden nå var hun ny dusjet og snart klar for å ta kvelden. Alle forberedelser til morgendagen er gjort, og klokka 08.00 triller de henne inn på operasjonsstua! Skrekk og gru det blir en lang dag i morgen.... Men så sterk og sta som den frøkna er så skal dette gå veldig bra. Det største spørsmålet er vel hvor lang tid hun trenger til å komme seg tilbake til normalen. Kirurgene hadde sagt at det "normale" var 1-4 uker, så vi satser på at hun kommer seg fort og ikke trenger mer enn et par uker. Helt tilbake til normalen er hun nok ikke så fort, men iallefall såpass at hun kan få reise hjem. Så må hun vel ta det med ro en måneds tid. Vi har kjøpt en bærbar DVD-spiller til henne og tatt med alle Kaptein Sabeltann filmene +noen fler så hun har til å få dagene til å gå unna. Er jo langdrygt nok for en voksen å ligge på sykehus, å det er ikke bedre for en aktiv 3 åring. Jeg og Alexander har planer om å ta oss en liten tur nedover så snart hun er i form og kommet ut av intensiven (der får ikke jeg komme inn). Blir deilig å få se henne igjen når hun er ferdig, og vi kan senke skuldrene igjen. Så over til litt selvterapi, for jeg har ingen god dag idag.... Dette er utrolig tøft for meg. Ønsker ikke noen sympati, eller vri Elins sykdom over til oppmerksomhet for meg. Men som jeg har sagt tidligere er det super terapi for meg å skrive, sette ord på følelsene mine og bare tømme hodet! Jeg er jo veldig klar over at dette handler om Elin og ikke meg, sånn at ingen misforstår og tror jeg er ute etter å høste oppmerksomhet i denne situasjonen. Men her sitter jeg da, og føler meg rimelig alene i hele verden. Huset føles så latterlig stort, og veggene skumle og truende. Alexander ligger ved siden av meg og sover. Han er så nydelig, og siden han ble født er det han og Elin jeg har søkt trøst i når det har vært noe. Nå er ikke Elin her, og Alexander greier ikke alene å gi meg all den trøsten jeg trenger. Akkurat nå føles det som jeg er helt alene i verden, som om at ingen forstå min situasjon oppi dette. Jeg tror virkelig ingen skjønner at jeg faktisk er like glad i Elin som jeg er i Alexander. Det føles faktisk ut som det er min datter som skal ligge på det kalde sterile bordet i morgen. Men jeg er ingen, i det store bildet er jeg ingen. Å det skinner veldig igjennom nå. "Lykke til dere 3!" "Vi tenker på dere 3!" "vi er her for dere 3!" Det er vonde ord å lese idag! Hva med meg?? Jeg sitter her å har de samme følelsene som de 2 som er så heldige at de er foreldrene til denne fantastiske jenta jeg har fått inn i livet mitt. Hvem er her for meg? Det er ingen som spør meg hvordan det går, hvordan jeg takler det. Jeg sitter her helt alene med tårene mine, følelsene mine, sorgen min. Det vondeste er å lese at de som jeg har fortalt hvordan jeg har det og føler det bare er der for og ønsker Elins mamma og pappa lykke til. Jeg skulle gitt så mye for å hatt en skulder å grått på i kveld, noen som ringte meg i morgen og sa at dette kommer til å gå bra. Jeg vet jo at jeg ikke er noen, men allikevel er jeg alt. Jeg er familiens bærebjelke her hjemme på Skåla, den Elin kommer til når et kne er skrubbet opp, når hun er sulten eller bare for en kos. Jeg trodde jeg var sterk nok til å takle dette, at jeg var så fokusert på Elin at jeg kom til å glemme mine egne følelser. Men dessverre er følelsene mine for den jenta så sterke at det ikke går... Å så er det så vondt å måtte forholde seg til min samboer og han eks-kjæreste som et "par". For alle meldinger og hilsener er til de 3, "den lille familien". Vet jo at det ikke er sånn, men når man er i en sårbar situasjon er alt så ømfintlig vis dere skjønner hva jeg mener. Man overanalyserer vel på en måte. Det er for vondt å være så avstengt. For vondt å være så ekskludert. For vondt at ingen ser meg og mine sterke følelser. For vondt at mitt sterkeste ønske om å få være der, ikke kan bli oppfylt. Det er jeg som må dra alene på 6 ukers kontroll, de får være to... Det er jeg som må dra alene på fysiokontroll, de får være to... Det føles så urettferdig, det er jo min samboer, Alexanders far... Men akkurat nå trenger Elin han mest av oss alle, det er bare så trist. Kanskje mest trist, fordi man vet at hadde ikke Elin trengt han mest nå, så hadde det betydd at hun var frisk! Sånn da har jeg fått sutret fra meg og grått et par liter, fått lettet litt på trykket! Det føles alltid godt. Men nå er det eneste som kommer til å føles godt en telefon om at operasjonen er over og var vellykket. Å så håper jeg kanskje at dere tvilere der ut nå faktisk forstår at jeg er like glad i Elin som i Alexander. Å at andre i lignende situasjoner ikke glemmer andre "ste"mammaer/pappaer. Vi er her vi også, og vi har det like vondt og er like bekymret som de "ekte" foreldrene.... JEG ELSKER DEG ELIN